Att døda ett barn/Å drepe et barn

Novelletekst “Att döda ett barn”

DET ER EN LETT DAG, og solen står på skrå over slettene. Snart vil klokke­ne ringe, for det er søndag. Mellom et par rugåkrer har to unge funnet en sti som de aldri før har gått, og i slettens tre landsbyer blinker vindusrutene. Menn barberer seg foran speilene på kjøkkenbordene, kvinner skjærer nynnende opp kaker til kaffen og barn sitter på gulve­ne og knapper sine liv.

Det er den lykkelige morgenen til en ond dag, for denne dagen vil et barn drepes i den tredje bygden av en lykkelig mann. Ennå sitter barnet på gulvet og knapper sitt liv, og mannen som barberer seg sier at i dag skal de ta en rotur nedover elven – mens kvin­nen nynner og legger de nyskårne kakestykkene på et blått fat.

INGEN SKYGGE farer over kjøkkenet, og likevel står mannen som skal drepe barnet ved en rød bensin­pumpe i den første bygden. Det er en lykkelig mann, som titter inn i et fotoapparat, og i glasset ser han en liten blå bil, og ved siden av bilen en ung pike som ler. Mens piken ler og mannen tar det pene bildet, skrur bensinselgeren lokket fast på tanken og sier at de får ha en fin dag. Piken setter seg inn i bilen, og mannen som skal drepe et barn tar lommeboken opp av lommen og sier at de skal kjøre ut til havet, og ved havet skal de låne en båt og ro langt, langt ut.

Gjennom de nedrullede rutene hører piken i forsetet hva han sier, hun lukker øynene, og når hun lukker øynene ser hun havet og mannen ved siden av seg i båten. Det er ikke en ond mann, han er glad og lykkelig, og før han går inn i bilen står han et øyeblikk foran kjøleren, som gnistrer i solen, og nyter glansen og duften av bensin og løvtrær.

Ingen skygge faller over bilen, og den blanke støtfangeren har ingen merker og er heller ikke rød av blod.

MEN SAMTIDIG som mannen i bilen i den første bygden smeller igjen døren til venstre for seg og trekker ut starteren, åpner kvinnen i kjøkkenet i den tredje bygden skapet sitt og finner ikke noe sukker.

Barnet, som har kneppet knappene og knyttet lissene i skoene, står på kne ved benken og ser elven som slynger seg mellom oretrærne og den svarte prammen som ligger trukket opp i gresset. Mannen, som skal miste sitt barn, er ferdigbarbert, og folder akkurat speilet sammen.

På bordet står kaffekoppene, kakene, fløten og fluene. Det er bare sukkeret som mangler, og moren sier til barnet sitt at det skal løpe over til Larssons og låne et par biter. Og mens barnet åpner døren, roper mannen etter det at det må skynde seg, for båten venter på stranden og de skal ro så langt som de aldri før har rodd.

Når barnet siden løper gjennom hagen, tenker det hele tiden på elven og på fiskene som vaker, og ingen hvisker til det at det bare har åtte minutter igjen å leve og at båten skal ligge der den ligger hele den dagen, og mange andre dager.

DET ER IKKE LANGT til Larssons, det er bare tvers over veien, og mens barnet litt senere løper over veien, kjører den lille blå bilen inn i den andre landsbyen. Det er en liten by med små, røde hus, og mennesker som nettopp har våknet sitter i sine kjøkkener med kaffekoppen løftet og ser bilen fare forbi på den andre siden av hekken med en høy sky av støv etter seg. Det går svært fort, og mannen i bilen ser poplene og de nytjærede telegrafstolpene skimte forbi som grå skygger.

Det lukter sommer gjennom vindusruten, de farer ut av byen, de ligger fint og trygt midt på veien ennå. Det er deilig å kjøre helt alene på en myk, bred vei, og ute på sletten går det enda finere. Mannen er lykkelig og sterk, og med den høyre albuen kjenner han sin kvinnes kropp.

Det er ikke en ond mann. Han har hastverk for å komme fort ut til havet. Han ville ikke ha gjort en flue fortred, men likevel skal han snart drepe et barn. Mens de i full fart nærmer seg den tredje bygden, lukker piken øynene og leker at hun ikke vil åpne dem før de kan se havet, og hun drømmer i takt med bilens myke krengninger om hvor blankt det vil ligge.

FOR SÅ UBARMHJERTIG er livet konstruert at et minutt før en lykkelig mann dreper et barn, er han ennå lykkelig, og et minutt før en kvinne skriker av gru, kan hun lukke øynene og drømme om havet, og det siste minuttet i et barns liv kan dette barnets foreldre sitte i et kjøkken og vente på sukker og snakke om barnets hvite tenner og om en rotur, og barnet selv kan lukke en grind og begynne å gå over en vei med et par sukkerbiter i hvitt papir i den høyre hånden, og hele dette siste minuttet ikke se noe annet enn en lang, blank elv med store fisker og en bred pram med tause årer.

ETTERPÅ ER ALLTING for sent. Etter­på står en blå bil på skrå over veien og en skrikende kvinne tar hånden fra munnen og hånden blør. Etterpå åpner en mann en bildør og prøver å stå på beina enda han har en avgrunn av gru inni seg. Etterpå ligger et par hvite sukkerbiter meningsløst strødd utover i blod og grus, og et barn ligger ubevegelig på magen med ansiktet hardt presset ned mot veien.

Etterpå kommer to bleke mennesker, som ennå ikke har drukket ut kaffen, løpende ut gjennom en grind og ser et syn på veien som de aldri vil glemme. For det er ikke sant at tiden leger alle sår. Tiden leger ikke et drept barns sår, og den leger svært dårlig smerten hos en mor som hadde glemt å kjøpe sukker og sender barnet sitt over veien for å låne, og like dårlig leger den angsten hos en en gang lykkelig mann som har drept det.

FOR DEN SOM HAR drept et barn, kjører ikke ut til havet. Den som har drept et barn, kjører langsomt hjem i taushet, og ved siden av seg har han en stum kvinne med bandasjert hånd, og i alle bygder som de passerer ser de ikke et eneste menneske som er i godt humør.

ALLE SKYGGER er meget mørke, og når de skilles er det fremdeles under taushet, og mannen som har drept barnet, vet at denne tausheten er hans fiende og at han kommer til å trenge år av sitt liv for å beseire den ved å skrike at det ikke var hans skyld. Men han vet at det er løgn, og i sine netters drømmer vil han i stedet ønske å få et eneste minutt av sitt liv tilbake for å gjøre dette eneste minuttet annerledes.

Om forfatteren

Stig Dagerman (1923–1954) var en svensk journalist og forfatter. Han fikk Svenska Dagbladets litteraturpris i 1945, og han var en av de fremste forfatterne i Sverige i 1940-årene.

Novellen «Å drepe et barn» («Att döda ett barn»), ble skrevet i 1948, på oppdrag fra Nationalföreningen för trafiksäkerhetens främjande, for å få bilister til å senke farten.